Jeg er eldst i en søskenflokk på fire. Jeg har altså tre brødre, en på 15, en på 7 og en på 17 måneder:p Jeg er helsøsken med han på 15 og halvsøsken med de på 7 og 17 mnd (de har samme far:p). Mamma og pappa skilte seg for ca 9 år siden, og mamma ble sammen med min stefar, og bror på 7 ble en liten attpåklatt:p Så for litt siden, da ingen ante noe som helst kom mamma og fortalte at det kom en liten attpåklatt til 7 år etter den andre:p
Det jeg nå er ute etter er ikke å fortelle hele livshistorien min, som det kanskje virker som:p Jeg har i det siste begynt å legge merke til hvor ENORMT forskjellig jeg og min eldste bror blir behandlet/oppdratt. Han har i forhod til meg forferdelig få eller ingen regler. Eller, det vil si, han har regler, han bare slipper å følge de… Mens jeg, hvis jeg gjør noe som jeg ikke engang visste at var så veldig farlig får jeg en utrolig masse kjeft og trusler om både tap av mobiltelefon og ytterlige frihetsfølelser…
Er det noen andre som har yngre eller eldre brødre som har lagt merke til dette, eller er det bare det at jeg er eldst og han er yngre enn meg, og det ikke har noe med kjønn å gjøre?
Så har jeg også et spørsmål til:p Er dine foreldre så masete at det tipper over til plagsomt, slik at du nesten ikke liker de, eller er de så masete at synes det er koslig at de bryr seg?
24 kommentarer In " Hvordan er dine foreldre? "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
mai 19th 2007 at 12:00 pm
Mine foreldre skiltes da jeg var atten. Fram til da hadde jeg sett opp på de som det beste ekteparret i universet.
Men etter de skiltes ble jeg bedre kjent med de som enkelt personer.
Pappa er jazzelsker og filmentusiast. Han jobber med data, og har et rolig vesen. Men han er veldig glad i vin, og er flink å ringe meg. Jeg forteller pappa nesten alt.
Mamma er som en fjortis til tiden, sjeldent hun er som en mamma. Vi har samme klesstørrelse og samme skostørrelse. Hun elsker å bruke penger og dra ut på byen.
Hun jobber i klesbutikk og ringer meg noen ganger. Jeg ringer vel henne mest. Jeg forteller mamma alt.
Men jeg er og vil alltid være, pappa si gulljenta!
Jeg har en lillebror på 14 år, han bor hos pappa.
Begge foreldrene mine har alltid støtte meg til å gjøre det jeg vil med livet. Vi har nesten aldri kranglet, og ikke siden jeg flyttet ut i alle fall. (som 17åring)
De engasjerer seg i det jeg driver med, og vil meg bare godt…
Jeg elsker de.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 12:04 pm
#1 Ja, det er jeg helt enig i. Man blir bedre kjent med foreldrene sine etter at de skilles. Før er de bare mamma og pappa. Men en skillsmisse får barna kanskje til å forstå at mamma og pappa også har behov og ønsker som andre mennesker, og ikke kun burde være der for deg som mor eller far, men som venn og..?
Så flott at du har et så godt forhold til foreldrene dine:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 12:09 pm
#2 Ja, jeg tror det kommer masse positivt ut av en skilsmisse, selv omdet kan være vanskelig å takle..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 1:45 pm
#3 Ja, jeg for min del hadde ingen problemer å takle skillsmissen til mamma og pappa selv om jeg bare var 10 da det skjedde… Jeg var veldig klar over at dette ville være det beste for oss alle, og for meg kommer det veldig mye positivt ut av en skillsmisse.
Det kan selvfølgelig komme ganske mye negativt ut av en skillsmisse, men hvis du håndterer den nye situasjonen riktig og som forelder prøver å oppretholde det samme forholdet til barnet ditt som du hadde, og ikke prøve å late som om du er kulere/rikere enn det du egentlig er tror jeg alle barn vil skjønne det gode ved en skillsmisse, og ikke prøve å legge skyld på verken seg selv eller noen andre i situasjonen…
Jeg fikk det i alle fall mye bedre etter at mamma og pappa skiltes, og jeg vet broren min fik det og.. Men det kommer vel også an på grunnen til skillsmissen…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 1:56 pm
Mine foreldre var gift i 17 år. Jeg så på deres forhold som sterkt og som om de var det mest perfekte paret som fantes. Mye av grunnen til at de skilte deg va min mors depresjoner. Etter så mange år med en kone som var oppe og nede og som forandret personlighet helt etter depresjonene har jeg egentlig forståelse for at det ble som det ble.
Fra deres ekteskap har jeg tre søsken: Søster på 20, brødre på 17 og 12. Selv er jeg 23 og eldst i flokken.
For noen år siden fant far seg en ny. Hun har fra før av to gutter på 14 og 12 som nå er mine stebrødre. Hun og far har fått en sønn sammen som er min halvbror. Han blir 2 år i november og er verdens søteste lillebror. Tok tid men nå er det stuevarmt og jeg har godtatt at det ikke lenger er mor som styrer hjemme.
Mor på sin side har hatt flere kjærester. ingen jeg har vært særlig fornøyd med. Hun er nå singel (håper jeg) og desverre innlagt på psykiatrisk.. Noe som er midlertidig. Har vært ut og inn av psykiatrisk siden jeg var 12.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 10:03 pm
#5 Huff, ikke bra med moren din, da.
Håper hun får det bedre nå:)
Kan delvis relatere til det…
Bra at du har det bra med den “nye” familien også. Må innrømme at jeg enda sliter litt med å godta min…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 10:10 pm
hmm mine foreldre gikk fra hverandre like før jeg skulle begynne i 1.klass. var vel rundt 7 da. gikk ikke greit de to årene vi bodde i lag med mamma. Jeg og min søster altså.
men så en dag reiste mamma og vi fikk bo hos min pappa, han er ikke min søsters biologiske pappa men er allikavel hennes pappa også.
bodde med han, mens mamma fikk ny familie. men nå er hun alene, mine yngste søsken bor nå hos deres far og stemor.
skikkelig splittet familie, men har kontakt med dem alle på sett og vis..
pappa fikk seg dama, de forlovet seg og jeg fikk bedre kontakt med mamma. fordi kommunikasjonen mellom meg og pappa gikk litt skeis etter at den nye damen og hennes familie kom inn i bilde. men han ringer meg i det minste..
ja slik er min familie så langt! uten all detaljene som fins både på godt og vondt!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 10:28 pm
Moren min er et fantastisk menneske! Faren min har jeg lite kontakt med, men når vi treffes er vi på nett med en gang!:)
De flyttet fra hverandre for 15 år siden, og gradvis gled pappa lengre og lengre fra oss ungene.. Da han gitet seg for 7-8 år siden ble den nye familien hans mye vitigere enn oss han hadde fra før..
Mamma har, etter jeg ble mer voksen, vært min nærmeste venninne som jeg kan betro alt til! Virker som hun føler at det samme gjelder andre veien også!:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 10:32 pm
#7 Det var komplisert men oversiktlig:)
Bra med en stor familie da:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 10:45 pm
#8
Det kunne vært jeg som skrev det der!
Bare at mamma og pappa skiltes for 9 år siden, og pappa gled vekk fra oss, uten en ny familie…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 10:48 pm
Skal vi se: Æ bodde sammen med mamma, pappa og storebroren min til æ var 6 år. Så flytta pappa ut, og foreldran mine ble skikkelig skilt da æ var 7.
Så har resten av tida bodd sammen med mamma og storebroren min, også vi hos pappa annenhver helg, påsken + noen uke i sommerferien.
Pappa flytta sammen med stemora min da æ va rundt 8, også gifta de seg når æ va 10. Like før lillesøstra mi ble født. Og i etterkant har æ fått 2 lillebrødre også.
Og de blir oppdratt litt annerledes enn det æ og storebroren min ble. Det æ misunne dem aller mest er at de får oppleve at foreldran demmes bor i lag.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 19th 2007 at 11:13 pm
#11
Ja, sånn tenker jeg og..
Jeg er jo heldig som bor med stefaren min, men jeg vil aldri se på han som en “farsfigur”. For meg er han mammas mann og pappan til mine to yngste brødre..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 25th 2007 at 12:25 am
nå vet jeg ikke om jeg har noen myndighet til å si noe her.. midtveis i livet og sånt..
Såklart vi blir behandlet forskjellig.. jeg trodde jeg var adoptert på et tidspunkt, fordi vi ble behandlet så forskjellig.. storebror ble sett opp til; han var så flink, mens jeg som nr to ikke greide like gode karakterer som ham, feks.. Lillesøster var søt og høylydt hvis hun ikke fikk viljen sin, og de fleste gangene det var krangler, rotta de seg sammen mot meg..
tror du jeg har lært??
Jeg prøver, da, men jeg får stadig vekk høre at jeg absolutt forskjellsbehandler.. de er jo så forskjellige, og da kan de heller ikke behandles likt. Situasjonen de vokser opp i er forskjellig også, så da blir det også forskjellig.. Da jeg var gidt gjaldt en regel, da jeg ble skilt og de første årene etterpå var fryktelig vanskelige.. nå er minstemann på vei til å bli ungdom, og nå står jeg på terskelen til et nytt forhold, og jeg farges av denne nye mannen, helt sikkert! Liet er i bevegelse hele tiden, og man kan ikke se på barne/ungdomsoppdragelse som noe statisk!
Langt dette her, men jeg håper du får noe ut av det.. hvis det er helt galt der hjemme, snakk med dem om det! Lykke til!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 25th 2007 at 6:56 pm
#13
Takk takk:)
Helt galt er det heldigvis ikke:)
Men synes det er litt urettferdig når jeg får så utrolig mye mer ansvar enn hva min bare 2 år yngre bror gjør…
Det er klart man farges etter hvilken situasjon man er i…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 25th 2007 at 7:21 pm
Når er jeg Mamma til en stor flok unger, 3 jenter på 22, 18, 17 år alle de bor ikke hjemme, en gutt på 15 år som jeg fik ferdig potte trent bor med meg og farne hans, så 2 små gutter på 4 og 2 år som er halvbrødrene hans..
Her i huset gælder alle regler uanset om man bor her eller er på besøk, jeg er like fleksi eller streng med reglern om man er gutt eller jente…Føler ikke at der skal gjøres forskel der, heller ikke om det er mine egne fødte eller noen som kom med i pakken, jeg elsker dem alle like mye, og her i huset er alle omtalt som mine børn, og alle unger taler om sine søskene vi bruker ikke halv her i huset det blir for os forkert.
Ofte er det jenter som får strenger regler, forældre er bange for de skal bli overfaldet mm, hvor man er mer flexi med gutter, som etter min mening er helt fejl, gutter kan komme op i en masse de også….
men da du er 17 år og bror 15 år ville du nok i mit hus har noet mer ansvar, men der ville ikke være stor forskel, men du ville nok ha fåt lov til å være ute til mye længer en gutten.. Men rent husligt ville al job fordeles like imellom søsken…en på 5 år kan godt gå ut med søppelen…
synes du skal ta en prat med dine forældre, og si hva du synes stille og roligt, måske de ikke selv lægger merke til at de gjør forskel…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 26th 2007 at 2:11 pm
#15
Dere høres ut som en flott familie:)
Jeg har snakket med mamma om at jeg synes hun gjør for stor forskjell på oss, men hun sier bare at det er sånn det er blitt fordi jeg alltid har vært mer ansvarsfull enn broren min, men jeg mener nå at man blir ansvarsfull for det ansvaret man blir gitt…
Uansett så er det til min fordel at jeg blir gitt mer ansvar enn broren min, og jeg begynner å se visse tegn på at han er litt for lite ansvarsbevisst.
F.eks at han er lenge ute om kvelden når det er skole dagen etter, han gidder ikke høre etter når mamma snakker til han og han gidder ikke si ifra hvis han skal bort rett etter skolen, noe jeg har fått streng beskjed om å gjøre…
Mamma er inne og ute av sykehus med en fordøyelsessykdom, og er ikke i form om dagen, så det er ikke mye hun orker å gjøre med det.
Er det noen som har noe tips til hva jeg kan gjøre? Har prøvd å snakke til han f.eks når han er frekk mot mamma eller sine småbrødre, men jeg er “bare søsteren hans”…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 26th 2007 at 3:17 pm
Jeg er yngst av meg og min ene søster og hun har alltid hatt flere regler enn meg. Jeg merket det veldig for noen år tilbake da vi diskuterte hva hun hadde blitt nektet og alt jeg hadde fått lov til…
Kanskje det er en greie med at de eldre får gjennomgå mer enn de yngste?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 26th 2007 at 3:57 pm
Hehe, jeg har alltid tenkt på, mens jeg ser på min mor oppdra mine brødre hva jeg skal og ikke skal gjøre. Jeg skal blandt annet være like strenge med mine barn som min mor har vært med meg, og ikke slik som min eldste bror. Min mellomste bror er forresten fornuftigheten selv og passer på meg og sin lillebror hele tiden:p Han er syv:) Den yngste broren min er en liten ramp til tider:p Selv om han bare er 18 måneder klarer han de utroligste rampestreker:p
Kanskje det er sånn at man først har et barn, ser på det og tenker at oppdragelsen på det gikk greit, og tar det litt mer med ro med det andre…? Høres kanskje litt drastisk ut, men..
Det er også en ting som fortviler meg for min eldste bror har forandret seg sånn at når syvåringen skal fortelle om noe han og min eldste bror gjorde før sier han “Før, når han var snill mot meg…”
Og noe knuser i hjertet mitt når syvåringen kommer til meg og spør hvorfor ikke broren hans vil være snill mot han!
Er ikke noen som kan kjenne seg igjen i den eldste broren min sin situasjon?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 29th 2007 at 4:48 pm
Jentu og guta blir vel alltid behandla annleis. Det er vel berre slik det e, og slik burde det vel vere og.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 29th 2007 at 5:36 pm
Det er fordi du er jente og han er gutt. Den vanlige regelen er, som Elin sier, at det er den elste som har det strengest og må “bane” vei for sine søsken.
Mine foreldre er sammen fremdeles. Mamma er helt fantastisk når det gjelder alt og er (merkelig nok) veldig god venn med vennene mine for hun har hatt en veldig lik oppvekst som vi har nå om du skjønner? Men pappa og jeg går ikke så bra sammen, desverre. Men jeg tror bare jeg må flytte hjemmefra (som skjer om to måneder) så blir nok vi veldig gode venner vi og! Vi passer bare ikke til å bo sammen for vi har så ulike verdier.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 30th 2007 at 4:02 pm
#19 Hvorfor burde det være sånn?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 30th 2007 at 6:10 pm
Jeg har en søster som er 9,5 år eldre enn meg, så jeg vet ikke om jeg kanskje burde kalles sånn delvis enebarn?! Min pappa er ikke hennes far, men kom inn i mammas liv da søster var 6 år, og slik hun ser det er han eneste pappaen hennes.
Vi hadde helt forskjellig sett med regler, det vil si jeg hade ikke så mange. Kan nesten ikke komme på en eneste en.. Hun hadde bl.a. faste tider hun skulle være inne, og de BURDE overholdes! Jeg fikk bare beskjed om ikke å være ute så seint..
Så på en måte kan du jo se det positive i det, og at du sikkert er mer “inne” i ansvaret og “pliktene”.
Tror det er vanlig med den eldste, at h*n får flere regler å forholde seg til en de som kommer etter.
Jeg skulle ønske de kunne satt flere krav til meg, for som “enebarn” uten krav og grenser er jeg blitt noe kravstor og bortskjemt. Jeg er fullt klar over det også. Og dessuten er jeg elendig på å rydde og holde orden… Bjørnetjenester, kaller jeg det
Oppsumert må jeg vel si at den tiden jeg bodde hjemme, ikke akkurat var plagsomt masete.
Men nå, etter at jeg ble voksen (burde vært voksen hvertfall..) merker jeg at jeg blir sliten av for mye samvær. Ikke at de maser, men jeg har beveget meg mye bort fra dem og ser ut til å drive videre. Tror ikke jeg er så veldig lik dem, i grunn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 30th 2007 at 6:48 pm
# 22
Ja, jeg er enig i det at for få regler er bjørnetjenester..
Virker sikkert som kjempekult når man er ung, men ettersom man blir eldre og får mer ansvar tror jeg man er mer tjent med å ha fått ansvar tidlig…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mai 30th 2007 at 9:00 pm
#20
Ja det er vel sånn det er…
Lykke til med flyttingen (:
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende